diffuse produksjoner

Natt og dag fikk teksten min og Kirstis bilder. De lagde et blodbad og et kadaver ut av det hele som man kan lese i månedens nummer av blekka, eller her.

Legger derfor ut saken i slik den var ment til å være her i sin helhet, med Kirstis bilder, uklippet,, slik de fortjener.

Hjemme hos Alex ”dolla” Karoli.

Glem kong Harald, romkongen Alex ”dolla” Karoli vinner glatt både på folketall og på stil.

Hei, det er Natt&Dag, vi skulle snakke med Alex Karoli, er det deg?
- Nei, jeg er broren hans. Alex er ikke her. Ring i Morgen.
Dagen etter. Vi ringer.
Hei, det er Natt&Dag, vi skulle snakke med Alex Karoli. Er han tilstede?
- Nei, jeg tror ikke det.
Hvem er du?
-Jeg er datteren hans.
Ok.

- Ring en annen dag.
Vi ringer en annen dag.
- Hei, det er Alex Karoli.
Hei, det er Natt&dag? Jeg fortalte datteren din at jeg gjerne ville lage en sak om stilen din?
- Ja, det er greit.
Kan vi komme hjem til deg?
- Hvor da?
Altså, vi vil komme hjem til deg ettersom vi vil ta bilde av tingene dine.
- Ja, jeg skjønner, men det er bare det at jeg har så mange hus, vet ikke hvilket jeg skal velge.
Jaha. Ta det du bor mest i da.
- Nei, det går ikke. Der er det masse folk fra Frankrike og Italia. Vi har møte og masse papirer overalt, men jeg tar fri for å treffe dere.
Så fint.
- Ok, vi gjør det slik: Ok?
Ja?
- Du ringer meg i morgen klokken ti. Så får du en adresse. Så ses vi på den adressen klokka tolv. Ok?
Ok.

Endelig i et av hjemmene til Alex Karoli blir Natt&Dag møtt med åpne armer. Det er et varmt og godt hjem i sterke farger. Huset lukter nytt. På kjøkkenet står tre damer og lager kaffe. I trappeavsatsen står to små gutter i dressbukser og lakksko.

- Kom inn, kom inn! Sier Alex. - Kaffe?

- Nei, vi drikker helst te.

- Bra, dere skal få kaffe.

- Ok.
I stuen dekkes en hel vegg av en flatskjerm. Ellen Degeneres er 1:1 og det kan virke som hun sitter i sofaen sammen med oss og intervjuer en idoldeltaker. Det var litt av en tv! Hvisker fotografen.
- Den har jeg kjøpt til dem som bor her! Sier Alex stolt.
Bor ikke du her?
-Jo, jeg bor her og, men det er svigerdatteren min som bor her. Og barna.
Flatskjermen er på overveldende 62 tommer. Rommet er rundt 25 kvm. Alex sier noe på romani til damene som finner frem fjernkontrollen og demper lyden. Den må ha vært dyr, tenker vi.
- Man kan si at den var dyr, humrer Alex.
Alex humrer mye, som bestefedre skal. Han tar ofte guttene opp på fanget og kysser dem på kinnene. Nikita på 17 kommer inn og serverer kaffe. Hun ser ikke ut som norske 17-åringer med joggebukser og hettegensere. Hun er kledd i en dress av matchende, leopardfarger, sminket og har håret oppsatt. Hadde man gjettet, ville man nok tro at hun var eldre enn 17. Hun smiler sjenert når vi spør om vi kan ta et bilde av henne etterpå.
- Ja, det kan dere godt, sier hun og går ut på kjøkkenet til de andre damene igjen.
Alex humrer.
Så, Alex Karoli. Skal jeg si sigøynerkonge eller romkonge.?
- Å si sigøyner er det samme som å si neger. Si rom.
Ok, Hva er det jobben din går ut på egentlig?
- Jeg er for romfolket det høyesterett er i Norge. Har de uløselige problemer kommer de hit for å få avgjort saken.
Og Alex Karoli må ha nok å henge fingrene i, i følge ham har han 47 millioner romfolk under seg. Da er det viktig å ha stilen i orden.

- Jeg er meget opptatt av klær. Jeg og familien drar mye til Frankrike og Italia for å handle. Fra jeg var 14- 15 år har jeg alltid vært velkledd og bevisst på merker. Jeg går mye i Versace og Armani. Dressen jeg har på meg nå er Hugo Boss.
Alex drar opp jakkeslaget for å vise merket til fotografen. Rundt venstre håndledd har han en klokke som glinser i det flakkende lyset fra tven.
- Det er en Patek Philip med 170 små diamanter, forklarer Alex. Jeg tror prisen var på rundt en kvart million, jeg husker ikke helt.
Fotografen hvisker igjen: - Patek Philip er verdens dyreste klokker.

Damene i huset kommer stadig inn i stuen med nye kakefat. Alex forteller om sitt beste kjøp, en Rolex han kjøpte i 1983. - Den klokken var jeg veldig glad i, forteller Alex. -Rolex Arabic. Den kjøpte han for 600.000 mark, noe som tilsvarte ca 2, 1 millioner på den tiden. Damene virker uanfektet av summene som Alex forteller om. Alt i dette huset er nok dyrt. Koster det ikke flesk, finner du det ikke her. De virker vante med å omgi seg med ting naboen antageligvis ville låst inn i safen for lengst. De retter litt på Alex´s slips og barnebarnas hår og sniker seg ut igjen.
Hva er luksus for en som Alex Karoli?
Aleks tenker og humrer.
- Nei, det er vel raske biler og å bo fint.

Vi vet at Alex bor dyrt og fint, og selvfølgelig har han en rask bil.

- Ja, jeg har en SLR Mercedes McLaren.
Mercedes McLaren er verdens raskeste bil med automatgir. Mercedes-Benz hevder bilen kan akselerere fra 0 – 100 km/t på 3.8 sekunder. Det burde holde.

Det eldste barnebarnet kommer inn i stua igjen og er klar til å bli tatt bilde av. Hun forteller at hun lever for merkeklær og får masse klær av Alex. Det hun har på seg nå er Dolce Gabana.

- Jeg liker å kle meg feminint, men går også i jeans og blander litt stiler, sier hun og poserer for fotografen sammen med bestefaren.
Når vi spør henne om hvor mye hun tror hun bruker på klær, ser hun på oss som hun ikke forstår spørsmålet.
- Det vet jeg ikke, det er ikke noe pris her hos oss, vet du.
- Det er viktigere og se bra ut, supplerer Alex.

Alex har litt mer orden i finansene og anslår at hans innkjøp av klær tilsvarer rundt 2- 3 millioner kroner årlig.
- Nå kan dere bli med opp og se på et av klesskapene mine, fortsetter han.
Vi kommer inn på et lite rom i 2 etasje. Her er det en stor seng som tar nesten hele rommet. Den er til Alex når han sover her. Ellers er det mest dominante også i dette rommet en flatskjerm, denne gang på 52 tommer. Han drar opp et skap.
– Jeg vet ikke engang hva som finnes her inne.
I skapet henger 20 – 30 dresser av Versace, Boss, Armani osv. Flere av plaggene har aldri vært brukt og har fremdeles prislappen på.
- Jeg har åtte forskjellige hus og slike klesskap i alle sammen, jeg trenger å ha klær overalt, etterson jeg kler meg minimum to ganger om dagen, forteller Alex, og fortsetter. - De åtte ligger i Oslo, og så har jeg ett hus i Frankrike, på rivieraen.
Så, ni til sammen altså?
- Ja, og noen til, du vet.

Familien står ute i entreen og virker nysgjerrige på hvorfor vi vil se på klærne hans. De små guttene løper rundt og lekesloss litt med bestefar.

- Det har også hendt at man kan se meg i joggedress altså, men du vet, det var mer før da jeg var idrettsmann og drev med boksing. Nå blir det definitivt mest dress. Han smiler og peker ned på føttene våre. - Det teppet dere står på der er forresten et Teheran – teppe til over to hundre tusen kroner.
Natt og dag hopper unna teppet. Det er et figurativt teppe i brungule toner og står i sterk kontrast til det hvite rommet. Det gjør vel ingen ting når det tilsvarer en gjennomsnitts lærerlønning. Alex humrer igjen.
Er det viktig for deg at tingene du eier er dyrt?
- Ja.

- Dere kjører vel bil? Spør Alex da vi skal gå.
Vi forteller at nei, vi tar banen vi, og Alex ser ut av vinduet. - Hadde sjåføren min vært her, vet dere, så skulle dere blitt kjørt hjem, men han er visst ikke kommet enda.
- T- banen funker fint, sier vi, men kjenner at vi angrer litt når vi sitter på banen og den siste setningen hans klinger i hodet: han kjører meg nemlig rundt i en Lincoln Continental.

Byline:
Tekst: Ida Fjeldbraaten
Foto: Kirsti Irgens Ertsås