diffuse produksjoner

Den skal jeg nå sende inn til denne konkuransen, og vinne 15.000!!! hurra, det blir bra.
Tema for kronikkonkurransen er norske verdier.
Allerede nå kan den leses her!:

Byggmester Norge, kan det fikses?
Og byggmester Norge synger: - Klart det kan!

Dette er kanskje den viktigste av de norske verdiene.
Norske verdier er mine fordommer om menn: De tror at alt kan fikses. Ta frem verktøykassa og begynn å skru! At ikke mennesket er like enkelt å fikse som en lekk vask eller en ødelagt eksospotte kan være vanskelig for de norske verdiene å forstå.
Hva mener jeg?
La oss tenke oss dette: Du blir fysisk syk.
Hva gjør man? Man begynner å lete etter hull i kroppen. Om du lekker blod? Nei, noe som er skrudd feil? Klemte nerver? Nei? Man legges inn på verkstedet, kjøres gjennom tromler og blir påsatt ledninger. Dette er helt riktig å gjøre. Det mener jeg like fullt som verkstedmedarbeidere, kirurger og leger. Åh, jøjejemeg for en automatikk det er i dette! Svisj, svusj, sjekk, sjekk. Finner de feil har vi løsninger. På én, to, tre er du enten fikset eller du har i hvert fall en restaureringsplan. Du vet at det finnes håp.
Kjære kirurg, kan det fikses?
Og kirurgen skriker: Klart det kan!
Problemet starter når de ikke finner noe feil med deg. Eller, dette er feil. De finner feil feil med deg. - Det er psykisk, sier den norske stat og gir deg en liste. Så springer de så fort at en skulle tro det var første skoledag og klokka ringte.
Og der står du og klarer ikke komme deg inn i klasserommet fordi du ikke fikser situasjoner med folk i. Eller situasjoner uten folk i. Du ser inn i vinduene og ser at den norske stat koser seg der inne med byggeklossene sine.
Angst er ikke norsk.
Fysiske smerter er norsk.
Listen du har fått i hånden er listen over psykologer i regionen. Du vet på ingen måte noen ting om dem. Du vet ingenting om det mennesket du skal fortelle alt til, nå som du har problemer med å spørre om bærepose på butikken.
Har man en kontrollinstans til psykologer? Sjekker man opp om de gir resultater eller om de møter pasientene sine med interesse og åpenhet? Jeg vet ikke. Så det er dette som skjer:
Du begynner fra toppen og ringer…
- Hei, mitt navn er…..
- - Nei, dessverre, jeg har fullt opp.
- Ok.
…Og ringer.
- Hei, jeg har behov for hjelp.
- Jeg forstår, men det er dessverre for mange av dere og for få av oss.
- Ok.
Og ringer.
- Hei, jeg har deg som fastlege, jeg har det ikke bra. Kan jeg komme?
- Er du syk?
- Jeg har angst.
- Har du ikke en psykolog?
- Nei, det er ingen som har tid.
- Da kan du dra til krisepsykologi hos legevakten. Den åpner klokken 16.00.
Det er seks timer til. Og aldri har man følt seg mer alene. Det er ingen som vil hjelpe akkurat nå. Og akkurat nå er det akutt. Men det er tydeligvis forskjell på akutt og akutt.
Jeg vet hva som skjer på legevakten. Inn og ut igjen. En resept på vival og den samme listen som jeg allerede har i hånden.
Psykiater`n på legevakta kan det fikses?
Psykiateren på legevakten kremter unnvikende: -Ja, da. (og tenker: bare for en stund, men i hvert fall nok til at hun kommer seg ut av mitt kontor, det er nemlig lang kø på gangen.)
Det er nå en må være på sitt sterkeste. Fy faen, det er helt vilt. Når du er på ditt aller svakeste, må du være på ditt aller sterkeste. Det er ingen andre som kan fikse dette. Det kommer til å ta tid. Du er helt alene med tankene som surrer og går og de eneste avbrekkene du får er pilleboksen med valium som du enten frykter konsekvensene av og lar være å ta, eller som du lar deg rive med av og oppsøker ny lege hver uke, eller velge å kjøpe på gata for å få mer av.
Jeg vet om flere som har fått vival av legen og som senere gikk over på sterkere stoffer. Vi behandler ikke. Vi lager nye symptomer og problemer for de pasientene som finnes.
Jeg har vært på et legekontor hvor jeg ble redd for å være syk. Jeg begynte å gråte. I det leppa mi begynte å dirre sto jeg med ett på gangen med vivalresepten i handa. Han visste ikke hvordan han skulle fikse meg på noen annen måte. Det var ingen sår og plastre eller smerter å bedøve. Ingen enkel suksesshistorie å vise frem til kollegiene. Bare en irrasjonell pasient som er redd.
Å være redd er ikke norsk.
Beinbrudd er norsk.
Det irrasjonelle er ikke norsk.
Logikk er norsk.
Å muligens ikke bli frisk er ikke norsk.
Suksess er norsk.
Har man ikke en familie eller venner i ryggen, forstår jeg ikke hvordan man kommer seg ut av sengen bare for å ringe legen. Og hvem skal man ringe egentlig? Fastlegene sier selv at de føler seg utilstrekkelige og at systemet ikke funker. Kanskje fordi systemet er nærmest ikkeeksisterende.
Å ligge i sengen er ikke norsk.
Hardt arbeid og lange søndagsturer er norsk.
Det å være psykisk syk altså ikke særlig norsk. Det er rart, ettersom det er mange i dette landet som er psykisk syke. Tar vi ikke tak i problemene blir vi flere og diagnosene blir vanskligere. Psykiske plager fører ofte til fysiske plager som muskelsmerter, hodepiner, anoreksia og bulimi. Da fikser man de fysiske smertene. Det fører også til andre problemer som rusmisbruk, voldelig adferd og kriminelle handlinger. Da gir vi metadon eller fyller opp fengslene. Det er mange i dag som har alvorlige psykoser og sitter innelåst alene på en celle. Plassangsten, klaustrofobien og isolasjonen blir reell.
Det som ligger bak adferden er det ikke så mange som vil ta i. Det dysses ned av staten og føles flaut for de psykisk syke. Fordi det ikke er en del av det å leve i dette samfunnet å ikke kunne lappes sammen, skrues i eller på annen måte kureres med fysisk inngripen.

Både når man er psykisk og fysisk syk må man vente.
Man må ha det så innmari, innmari vondt lenge. Hver dag føles som uker.
Forskjellen er at det er lettere å bli akseptert som sykemeldt, usosial eller i dårlig form når det er noe tydelig galt med kroppen din. Er det sinnet som sliter er det vanskelig for mange å forstå at du ikke bare kan ta deg sammen og skjerpe deg.
Jeg tror det er viktig for de psykisk syke at de blir tatt like mye på alvor som de fysisk syke. Og ikke bare det: Det er også på tide.
Et argument i de fysisk sykes favør, om man skal se på det ene versus det andre, er vel at noen av dem kan være livstruende syke og at de derfor er mer viktige. Her mener jeg at en sprukken milt og et sprukket sinn kan være like livstruende. På samme måte som hjertet stopper når det ikke vil eller orker mer, kan sinnet også bestemme seg for at nok er nok. Poenget mitt er ikke å ta ifra de fysisk syke den behandlingen de får, men at pasientgruppene må likestilles.
Du fortsetter å ringe.
Er du heldig, skjer dette:
- Hei, jeg trenger hjelp,
- Ja, du kan komme hit, men jeg har venteliste.
- Ok. Psykologen. Tror du at det kan fikses?
Og psykologen sier rolig.
- Vet ikke, men kanskje.
Det er da i det minste ærlig.
Å tro at du ikke er syk når du er psykisk syk er norsk.
Å være redd for det man ikke forstår er norsk.
Mange sliter fordi staten ikke vil innrømme at det er en stor gruppe mennesker som faller i mellom i systemet og at Norge har et problem.
Norge har et problem.
Så vi spør igjen.
Byggmester Norge kan det fikses?
Og byggmester Norge svarer:…?